Forskerportrettet: Han advarer mot det vi andre ikke ser
Han liker ikke å bli kalt "leder", foretrekker å lytte, men snakker seg gjerne varm om romsøppel. Og professor Raymond Kristiansen medgir at small talk om reguleringsteknikk ikke nødvendigvis er et partytriks.
– Jeg har aldri likt å bli kalt leder. Jeg ser meg mer som en tilrettelegger, sier den 48 år gamle finnsnesværingen.
Raymond Kristiansen har veiledet over 50 masterstudenter, seks doktorgradsstipendiater og publisert over 80 vitenskapelige artikler internasjonalt. Han har tidligere vært instituttleder og i mange år prodekan for forskning ved Fakultet for ingeniørvitenskap og teknologi ved UiT. I dag har han en sentral rolle ved Institutt for elektroteknologi. Likevel insisterer han på å holde en lav lederprofil:
– Når jeg har hatt slike roller, har jeg ikke tenkt at det er jeg som skal fortelle folk hva de skal gjøre. Det er jo de som har ideene. Min rolle har vært å høre hva folk vil, og spørre: Hvordan kan vi få det til? Noen ganger er det nødvendig å ta en avgjørelse som leder, men resultatet blir alltid bedre hvis du har en viss konsensus i fagmiljøet.
Han beskriver seg selv som en som trives best i samtale med studenter og kolleger, ikke som en som holder taler fra talerstolen.
– Jeg liker ikke å bli hørt bare fordi jeg har en tittel. Det er ikke sånn jeg tenker. Hvis jeg har noe å bidra med, så er det fordi jeg faktisk har noe å si – ikke fordi jeg er professor.
Hva betyr det egentlig å være professor?
Raymond Kristiansen ble professor i 2016, etter en solid forskerkarriere. Men selv den prosessen fikk ham til å reflektere.
.png "Raymond Kristiansen (11).png")
– Det var ingen som hadde fortalt meg hva det egentlig innebar. Alle snakker om at du skal bli professor, men hvorfor?
Svaret fikk han etter en samtale med sin tidligere kollega, professor Per-Ole Nyman:
Han sa at folk tenker at professoratet er noe du får. Men egentlig er det noe du gir
– Han sa at folk tenker at professoratet er noe du får. Men egentlig er det noe du gir. Det handler om ansvar. Om å bidra.
Det perspektivet har preget ham siden.
– Det ga veldig mening. Du får en tittel, ja. Men det forplikter. Det handler om å bruke posisjonen din til å hjelpe andre – veilede, støtte, og skape gode fagmiljøer.
– Ikke akkurat et partytriks
Professor Kristiansen underviser og forsker på reguleringsteknikk – et fagfelt som er avgjørende for alt fra heiser og varmestyring til raketter, satellitter og autonome kjøretøy. Men spør du ham, er det ikke lett å forklare:
– Det er ikke akkurat noe partytriks å forklare hva reguleringsteknikk er, sier han.
Han pleier å bruke dusjen eller badet hjemme som eksempel:
– Du har satt temperaturen på 25 grader. Regulatorens oppgave er å sørge for at temperaturen du har bedt om, er den temperaturen du får. Men så åpner noen døra og det kommer kald luft inn. Da må regulatoren håndtere det.
Fra cruise control til dusjen
Et annet godt eksempel er adaptivt cruise control, som etter hvert er blitt vanlig i biler. Standard cruise control sørger for at bilen holder en fast hastighet spesifisert av sjåføren. Bilen måler sin egen hastighet og justerer denne til rett verdi, selv om veien går oppover eller nedover. Med adaptivt cruise control legger du på en måling av omgivelsene, og tar hensyn til farten på bilen som er foran. Det er regulering. Du måler, sammenlikner, og styrer på nytt. Det handler om å få et system til å oppføre seg som du ønsker, selv om omgivelsene forandrer seg.
Og dette prinsippet, sier han, finnes overalt.
– Når du går i dusjen og kjenner på vannet med hånda, så regulerer du. Det er det hjernen din gjør. Du sammenligner den faktiske temperaturen med ønsket temperatur og justerer. Vi gjør det hele tiden. Bare ikke bevisst.
Romsøppel - en undervurdert utfordring
Kristiansens vei inn i faget startet i Narvik, med datateknikk. En dag kom noen fra NTNU og snakket varmt om teknisk kybernetikk.
– Det var robotikken som trigga meg. Og dermed ble det Trondheim.
Derfra gikk det videre til reguleringsteknikk, satellittstyring og etter hvert til det han mener er en av de mest undervurderte utfordringene i moderne tid: romsøppel – og ikke minst mengden av det.
Det er så langt unna – bokstavelig talt – at det ikke føles relevant
– Jeg har jobbet med romsøppel siden 2000-tallet, men jeg tror ikke folk egentlig vet at det er et problem. Det er så langt unna – bokstavelig talt – at det ikke føles relevant.
– Du mener utfordringene med romsøppel har klare paralleller til klimaendringene. Hvorfor det?
– Vi vet det er et problem. Vi vet det øker. Men det får ingen konsekvenser i hverdagen. Ikke før det plutselig gjør det – og da er det kanskje for sent, sier han.
Stadig trangere om plassen
Særlig i lav jordbane – 500–1000 km over bakken – blir det stadig trangere om plassen.
Rester etter gamle satellitter, rakettmotorer og andre deler etter oppskytinger. Biter etter kollisjoner mellom ulike typer romsøppel – og i tillegg aktive satellitter; Ifølge ESA var det i august 2024 cirka 50 000 romsøppelobjekter større enn 10 centimeter, 1,2 millioner objekter større enn 1 centimeter, og 130 millioner objekter større enn 1 millimeter i bane.
Viten-TV: Verdensrommet - vår nye søppelplass:
– Men vi vet egentlig ikke dette helt eksakt, det er bare objekter større enn 1 cm som vi kan observere fra bakken. Alt annet er estimater fra modeller, understreker Kristiansen.
Jo høyere banen er, jo lenger blir søppelet værende. Og mye av det faller ikke ned. Ikke uten hjelp.
– Verdensrommet er internasjonalt farvann
– Konkret – hvorfor er romsøppel et problem for oss?
– Vi snakker om millioner av objekter som suser rundt jorda i flere tusen kilometer i timen. Kollisjon med selv de minste bitene av romsøppel kan være totalt ødeleggende for en satellitt. Det er åpenbart at konsekvensene kan bli dramatiske. Mister vi tilgang til verdensrommet som følge av store mengder romsøppel, så risikerer vi å miste bredbånd, GPS og navigasjon, værmeldinger – hele det teknologiske bakteppet for det moderne samfunnet, påpeker han.
For Kristiansen er rommet dermed ikke bare et teknisk utfordrende felt. Det er også en problematikk knyttet til den voldsomme økningen av satellitter, som kan lede til et overforbruk av rommet. Dette er like mye et moralsk og politisk spørsmål – og et spørsmål om globalt ansvar på et spesifikt område:
– Verdensrommet er internasjonalt farvann. Det tilhører oss alle. Men vi behandler det ikke slik. Vi tillater private aktører å sende opp titusenvis av satellitter. Vi burde stille oss spørsmålet: Har noen egentlig rett til å beslaglegge så mye av et fellesgode, når det kan få store konsekvenser for fellesskapet?
Og hvem skal rydde opp i søppelet som svever rundt?
– Det er her debatten ofte stopper, sier Raymond:
– Alle er enige om at det er et problem. Men det er ingen som vil betale for en opprydding. Det er ikke økonomi i å hente ned gamle satellitter. Å skyte opp noe koster kanskje én million per kilo. Å hente det ned igjen kan koste betydelig mer – og gir ingen umiddelbar gevinst.
Trenger et FN-mål for verdensrommet
Raymond Kristiansen har en visjon: et FN-vedtatt bærekraftsmål for verdensrommet.
– Vi trenger et 18. mål. For skal vi løse de 17 bærekraftsmålene på jorda, så må vi faktisk bruke verdensrommet. Vi må ha satellittdata for å løse utfordringene på landjorda. Men vi har ikke et eget mål for hvordan vi behandler verdensrommet, påeker han.
.jpg "Raymond Kristiansen.MP~9 (1).jpg")
For å bedre forstå og kartlegge romsøppel, utvikler Kristiansen, førsteamanuensis Pål Gunnar Ellingsen og deres forskningsgruppe ved UiT en ny type radarsystem som kan monteres på satellitter.
– Vi ønsker å forstå utbredelsen av romsøppel. Hvor mye snakker vi faktisk om? Vi ønsker å lage løsninger med satellitter og radar som gir oss de dataene vi trenger for å lage gode prediksjonsmodeller. Det er det vi ønsker først og fremst å gjøre, lære mer om problemet, sier Kristiansen.
Ti kilometer i sekundet
Han påpeker at det må finnes gode løsninger for satellitter. De må være mer pålitelige, tåle en "trøkk" hvis de kolliderer med fragmenter i rommet. Og de må kunne operere autonomt.
– Når en satellitt ser at noe nærmer seg, må den kunne reagere. Men det krever utrolig raske systemer. Det går i 10 km per sekund der oppe. Når du detekterer at det er en innkommende partikkel, så har du sannsynligvis fem sekunder på deg til å gjøre noe. Så det stiller enormt høye krav til teknologien. Men det vil bli bedre hvis vi forstår romsøppelproblemet bedre og lærer oss mer om utbredelsen. Så vi er liksom der: For det første å lære mer om problematikken og for det andre lage teknologi slik at satellitter skal kunne operere trygt, avslutter professor Raymond Kristiansen.